Å skape mening sammen — ei samtale med Ingeborg Mjør
Ingeborg Mjør er universitetslektor og barnelitteraturforsker ved Institutt for førskolelærerutdanning ved Universitetet i Stavanger, og underviser framtidige førskolelærere. Med den ferske doktoravhandlinga Høgtlesar, barn, bildebok. Vegar til meining og tekst har hun gjort en resepsjonsstudie av høytlesingssituasjoner. Her har hun tatt utgangspunkt i video-opptak av foreldre og barn og analysert dem ved å kombinere perspektiv fra ulike typer teori. Ingeborg Mjør disputerer 3. desember 2009 ved Universitetet i Agder.
Du har særlig sett på den voksnes rolle under høytlesning for små barn, og hvordan barnet og den voksne samarbeider om å forstå og fortolke boka de leser. Hva har vært motivasjonen din for denne studien?
| Ingeborg Mjør |
Utgangspunktet mitt var interessen for resepsjon og hva det vil si at leseprosessen er aktiv. Jeg starta først et prosjekt med 5-åringer og bildebøker hvor jeg prøvde ut intervjuformen. Kombinert med å lese høyt for barna, stilte jeg dem spørsmål underveis i lesinga. Dette gjorde at jeg ble interessert i selve høytlesinga som fenomen, og høytleserens rolle: Hva betyr en voksen høytleser for barns resepsjon, forståelse og interesse?
Jeg ble opptatt av å utvikle data som ikke bare er av verbalspråklig karakter, jeg ville heller analysere praksiser enn synspunkt. Slik fikk jeg ideen om å arbeide med filmopptak av foreldre og barn som leser sammen, og endte opp med å analysere høytlesningssituasjoner med barn i alderen 1-2 år.
Bildeboka og den aktive leseren
Du hadde noen forventninger i forhold til teoretiske innfallsvinkler du ønska å benytte i studien?
I mye forskning på høytlesing er analysene pedagogisk-psykologisk perspektivert; man ser på kommunikasjonsformer og tilknyttingsrelasjoner mellom barn og voksen. Men jeg ønska å trekke inn litteratur- og tekstteori.
Resepsjonsteori og semiotikk er tradisjoner som legger vekt på leserens aktive rolle. Kognitiv psykologi er mye brukt innenfor medieforsking og supplerer disse tradisjonene, skjemateorien gjør det mulig å forklare hvorfor en leser responderer slik han eller hun gjør, ut fra personlig erfaring. Jeg opplevde dette som fruktbare innganger til å analysere høytlesningssituasjoner, der jeg hele tida ser voksne og barn sine praksiser i samspill med de bildene de faktisk ser i bildebøkene.
Resepsjonsteori og semiotikk er tradisjoner som legger vekt på leserens aktive rolle. Kognitiv psykologi er mye brukt innenfor medieforsking og supplerer disse tradisjonene, skjemateorien gjør det mulig å forklare hvorfor en leser responderer slik han eller hun gjør, ut fra personlig erfaring. Jeg opplevde dette som fruktbare innganger til å analysere høytlesningssituasjoner, der jeg hele tida ser voksne og barn sine praksiser i samspill med de bildene de faktisk ser i bildebøkene.
Jeg fant åtte småbarnsfamilier (i alt ti foreldre) som sa seg villige til å gjøre videoopptak hjemme når de leste for barna sine, som var i alderen mellom 12 og 24 måneder.
| Påls smokk (2004) |
| Apan fin (1999) |
Hvilke forventninger hadde du til disse opptakene? Visste du allerede før analysen starta hva du ville finne?
Jeg ble gledelig overraska over at videoopptakene var veldig innholdsrike og spennende å arbeide med. Jeg oppdaga uventa ting underveis i arbeidet.
Jeg hadde nok en forventning om at foreldrene ville innta en rolle som veiledere for barn under lesinga, og at de ville iscenesette følelser som spenning, humor og empati. Jeg ser på høytlesinga som multimodale tekster; barnet ser på bilder, hører ord og den voksnes stemmebruk.
Orda er ikke alltid de samme som i bokas trykte tekst, de voksne endrer og utvider for å fremme forståelse og interesse hos barnet. Blant annet er det flere som jevnlig referer til korrespondanser mellom det som skjer i boka og noe barnet sjøl har opplevd eller har kjennskap til. Barnet ser også gester den voksne produserer, og de voksne involverer også barnets kropp i meningsproduksjonen, gjennom bevegelser og berøring.
Jeg hadde nok en forventning om at foreldrene ville innta en rolle som veiledere for barn under lesinga, og at de ville iscenesette følelser som spenning, humor og empati. Jeg ser på høytlesinga som multimodale tekster; barnet ser på bilder, hører ord og den voksnes stemmebruk.
Orda er ikke alltid de samme som i bokas trykte tekst, de voksne endrer og utvider for å fremme forståelse og interesse hos barnet. Blant annet er det flere som jevnlig referer til korrespondanser mellom det som skjer i boka og noe barnet sjøl har opplevd eller har kjennskap til. Barnet ser også gester den voksne produserer, og de voksne involverer også barnets kropp i meningsproduksjonen, gjennom bevegelser og berøring.
Alle dine foreldreinformanter er såkalte «motiverte lesere» med høy utdannelse. Lå det en bestemt intensjon bak dette utvalget?
Ettersom foreldrene er relativt like i bakgrunn kan de jo ikke sies å være representative for befolkningen. Forklaringen på informantutvalget er ganske enkelt at det var disse foreldrene jeg fikk tak i, det var de som meldte sin interesse for å delta. Det er nok symptomatisk at de som ønska å stille opp, er relativt ressurssterke foreldre som oppfatter lesing som viktig og seg sjøl som kompetente lesere for barna sine. Det ville ha blitt en annen studie om utvalget av foreldre var breiere sammensatt.
Foreldrene har ikke analysert seg sjøl og sin egen leserrolle. De er ikke blitt bedt om å vurdere hvordan de leser for barnet, og hvorfor de gjør slik eller slik. De har kun gitt meg opptakene av høytlesninga i hjemmene sine, og latt meg gjøre analysen.
Å skape mening – i ulike former
I avhandlinga skriver du at de voksne høytleserne spiller en nøkkelrolle, og er strategiske idet de tilpasser boka og lesemåten til barnet de leser for. Men hvordan gjør de dette – rent konkret?
Disse barna er små og har begrensa verbalkompetanse. Foreldrene går imidlertid ut fra at barna har en viss språkforståelse sjøl om de ikke ennå er i stand til å formulere seg. De voksne har en naturlig ”kompetanse” på sitt eget barn, og en oppfatning av hvilket forståelsesnivå barnet er på. De tilpasser dermed lesinga etter hva de tror barna forstår, og har glede eller nytte av.
| foto: Microsoft office online |
Foreldrene veileder barna sine i hva det vil si å være en leser, og lærer dem forskjellige former for meningsdannelse, som jeg har delt inn i fire kategorier: fiktiv, narrativ, logisk og kulturell mening.
Å øve opp barna i fiktiv mening innebærer at de voksne modellerer for barna hvordan de forholder seg til fiksjon, til ulike «som om»-univers. De voksne viser at de tar karakterer og handlinger på alvor, og at de investerer interesser, følelser og holdninger i det som skjer.
Materialet antyder at foreldre av og til er usikre på hvorvidt barnet forholdet seg til «som om», om de klarer å forstå fiksjonen som fiksjon. I den ene boka møter for eksempel hovedpersonen en truende hund. Her ser en at foreldre demper denne hunden, den blir ikke dramatisert som truende. Kanskje fordi en er usikker på om barnet klarer å forholde seg til hunden bare som fiksjon?
Mange barnebøker er narrative fortellinger, og de voksne modellerer også for barna hva det vil si å følge et narrativt forløp. Da må man interessere seg for hovedpersonen(e) og det denne opplever og gjør. De voksne gjør dette gjennom å fokusere på det som er mest sentralt i et plott, og korrigerer barna dersom de blir for opptatt av mer marginale motiv i et bilde. Barn lærer å holde fokus på det viktigste.
Logisk meningsforståelse går blant annet ut på å gjøre de logiske sammenhengene i bildeboka eksplisitte. I ei bildebok med toordsetninger blir det forventa at leseren skal fylle inn nødvendige informasjoner sjøl, og jeg ser at foreldre gjør en jobb her, på vegne av barnet. Det handler ikke minst om å gjøre årsakssammenhenger eksplisitte, ved hjelp av å framheve detaljer i et bilde.
Den siste kategorien, kulturell mening, handler om å forstå hva ord og bilder kommuniserer i en gitt sammenheng, altså kulturelle konnotasjoner. For eksempel kan man lese sinne, humor eller redsel ut fra mimikk og positurer på et bilde. Våre tolkninger av slike er avhengig av at vi kjenner de kulturelle konvensjonene, slik litteraturteoretikeren Roland Barthes har beskrevet det. De små barna gjør ikke det, og foreldrene lærer dem hvordan de forstår det de ser på et bilde.
Veien videre
Barns tekstkompetanse ser ut til å tjene på at barn får delta i dialogisk høytlesing, der de voksne forventer at de inntar ei aktiv leserrolle. Flere studier jeg har sett på, viser dette. Jeg har imidlertid ikke fulgt mine egne studieobjekter over tid, og kan derfor ikke si noe om deres utvikling av leseferdigheter og andre former for kompetanseutvikling. Men det er grunn til å tro at høytlesinga gir disse informantbarna en innføring i lesepraksiser som utdanningssamfunnet favoriserer.
| foto: Microsoft Office online |
Hvem vil ha nytte og glede av denne forskninga?
Jeg håper at de pedagogiske utdanningsinstitusjonene vil ha interesse av å lese avhandlingen. De yngste barna i barnehagen blir flere og flere, og man har behov for økt fokus på og kunnskap om denne gruppa. Slik sett kan doktorgradsarbeidet mitt bidra til økt forståelse for de minste barna og deres utvikling.
Det er klart jeg dessuten vil trekke veksler på funn i avhandlinga mi i undervisninga på førskoleutdanninga, jeg har allerede prøvd ut en del av stoffet mitt sammen med studenter.
Og hva skal du gjøre i tida framover?
I tillegg til å undervise? Jeg oppdaga at boka Apan fin, som jeg har brukt i studien, også er kommet som animasjonsfilm. Mens man kan bruke knappe 2 minutter på å lese boka, får foreldrene lesinga til å vare lenger – og filmen varer også i 5 minutter.
Jeg ble interessert i å se hvordan filmen utvider historien, og oppdager at filmadaptasjonen gjør mye av det samme som mine informanter gjør når de leser høyt. Foreldrene bruker kroppen for å skape dynamikk og bevegelse. Filmen spiller i stor grad på partier med mye bevegelse. Filmen har utvida verbalteksten mye, i forhold til bildeboka sine toordssetninger. Det gjør også foreldrene. Både høytlesere og film er mer forsiktige med å iscenesette dramatiske motiv, enn det bildeboka er. Nå skal jeg analysere likheter mellom høytlesing og film, som en slags tilleggsstudie.
Jeg ble interessert i å se hvordan filmen utvider historien, og oppdager at filmadaptasjonen gjør mye av det samme som mine informanter gjør når de leser høyt. Foreldrene bruker kroppen for å skape dynamikk og bevegelse. Filmen spiller i stor grad på partier med mye bevegelse. Filmen har utvida verbalteksten mye, i forhold til bildeboka sine toordssetninger. Det gjør også foreldrene. Både høytlesere og film er mer forsiktige med å iscenesette dramatiske motiv, enn det bildeboka er. Nå skal jeg analysere likheter mellom høytlesing og film, som en slags tilleggsstudie.
Norsk barnebokinstitutt, 13. november 2009
Utskriftsvennlig versjon |